Empati uten grenser

  Helt fra jeg var ei lita jente har jeg fått høre at jeg er så følsom, overfølsom, ekstremt sensitiv og nærtakende. Det var så lett å erte meg. Få meg sint. Det var visst morsomt det. Sinnet jeg viste var egentlig et uttrykk for at jeg ble lei meg. Jeg ble såret. Sinnet gikk over i gråt. Forvirringen var total. For meg.  Alle reagerte jo med litt vantro og latter, fordi jeg var så følsom . Reaksjoner på mitt følelsesregister har fulgt meg overalt gjennom livet.   Selv som barn hadde jeg behov for å trekke meg tilbake, jeg søkte det å være alene. Jeg kan huske at jeg satt på rommet mitt - som jeg elsket mitt eget rom. Der kunne jeg sette kassetten i kassettspilleren og bare lytte. Bare være. Jeg kunne leke i timevis med dukkene mine, eller bare ligge og titte opp i taket. Eller jeg kunne henge i favoritt-treet mitt ute i hagen. Sammen med bamsen min. Eller gå ned i stallen og bare stå inntil hesten, eller legge meg ned på gulvet sammen med hunden vår og kjenne de var...

 Mange inntrykk. Stress og uro. Negativitet og toksiske folk. Umenneskelige krav til prestasjon og tilstedeværelse. Er jeg for sensitiv ? Eller for nærtakende ?   Glede og kjærlighet er overveldende følelser. Det samme er skuffelse, sinne og tristhet. Intenst. Slitsomt. Utmattende. Tårene kommer lett. Hjertet gjør vondt.   Et stille rom. Et avbrekk fra verden. En bok. En tom strand eller skog. Batteriene lades. Utmattelsen går over. For en stund.   En runddans som aldri tar slutt. Forventningspress og høye krav. Disse andre som aldri aldri aldri gir det samme tilbake. Tillitsbrudd og usikkerhet. Uklar tale og manipulasjon.   Den berømte veggen treffer hardt. Selvransakelse er på sin plass. Er jeg egentlig god nok? Har jeg egentlig gjort så godt jeg har kunnet? Kunne jeg gitt mer? Sett mer? Vært mer?   Jeg har gitt alt. Alt. Nå er det ikke mer å gi. På en lang lang stund. Sårene må heles nå. Det gjør de...