Vi er flere empater og det er ikke noen super skills å trakte etter

 

En sjelden gang i blant har jeg møtt på noen som bare har forstått meg. Just like that. Det har vært en lettelse å finne "likesinnede". Det har gitt meg troen på at jeg ikke er alene. Dessverre har det alltid vært sånn at alle disse "likesinnede" også har andre skjebner i livet. De er for gode til å bli på et sted for lenge av gangen og må fly videre til neste blomst for å spre litt av sin vakre energi videre. Om de er empater eller ikke, disse andre jeg har møtt, vet jeg ikke. For dette med at jeg er empat er ganske nytt for meg. Noen av de har nok vært det, når jeg ser tilbake. Det har uansett vært vondt å måtte skilles fra disse nydelige menneskene som jeg har delt noe, om enn bare et øyeblikk, med. 

Til tider har jeg følt meg ganske ensom. Selv med folk rundt meg, men også i perioder hvor jeg isolerer meg for lenge. For jeg gjør det. Jeg elsker, jeg mener det virkelig, elsker mitt eget selskap. Jeg kjeder meg så og si aldri. Det er nok av ting å finne på, men ganske ofte trenger jeg ikke finne på stort. Jeg trenger av og til bare å hente meg inn. Ligge under dyna, eller pleddet på sofaen. Drikke te, eller vin. Jeg er en trøstespiser da, så jeg må være obs på det. Men gi meg en god bok og jeg klarer meg alene til den er slutt, og kanskje en bok til. 

På grunn av frivillig selv-isolasjon så kan ikke jeg bo helt øde. Jeg må av og til se folk, selv om jeg vil være alene, for hvis ikke så hadde jeg nok utviklet kraftig sosial angst (kjenner på det litt av og til ja). 

Men dette innlegget skulle jo handle om at vi er flere. Som sagt så er dette ganske nytt for meg. ELler ikke nytt da, jeg har jo blitt ganske godt kjent med meg selv, men jeg har ikke hatt noe ord for å beskrive "hva" jeg er..eller lider av, eller plages med, eller whatever. De sier det kan være veldig givende og fantastisk å være en empat. Jeg er nede i en liten grop nå, så jeg ser ikke helt alt det positive i det, men jeg vet jo at jeg egentlig synes livet er ganske så fantastisk. Fullt av vakre, spennende, spesielle mennesker, steder som tar pusten fra meg og alt det som jeg elsker med livet og verden. Også vet jeg nå at det finnes mange andre empater der ute, som sikkert kan ha god nytte, eller kanskje kan kjenne seg igjen i noe, ved å lese min historie.

For tro meg (eller du kanskje allerede vet), det er helt forjævlig slitsomt å være så himla følsom. ALT bare kræsjer i og rundt deg iblant. Av og til kan det bygge seg opp over tid. Du gir og gir så lenge, tar til deg andres følelser og sinnsstemninger, jobber så hardt for at de rundt deg skal ha det bra. Lever deg inn i historiene du blir fortalt, engasjerer deg i andres liv, står opp for de som ikke har det bra. Opplever svik fra sjefen, venner, kjæresten. 

Andre ganger skjer det brått. Følelsen av at du blir overveldet av inntrykk rundt deg. Folk, trafikk, lyder, lys, for liten plass, for sterke lukter,  kravene du stiller til deg selv om å være faen meg best i det du gjør. Du trenger ikke være best i alt, men i jobben du gjør. Du skal SE alt, GJØRE alt, være der for alle. Kontroll. Fordi på jobben så kan du i det minste ha kontroll. Alle inntrykkene rundt deg kan du ikke styre eller kontrollere, men jobben kan du til en viss grad kontrollere. 

Så er det relasjonene du bygger. Du legger alt i de. Du elsker så hardt. Du gir så mye. Altfor mye? 

Vennskapene du bygger, de ekte, dype, sterke vennskapene med de som går igjennom nåløyet hos deg, tar tid å bygge opp. Folk er ikke like lojale eller gir like mye. Du krever for mye av de, fordi du gir så mye selv. Fallhøyden blir stor og det gjør så inderlig vondt. Vennskap og relasjoner er farlige, men du tar sjansen igjen og igjen. Fordi du innser at vi ikke kan gå igjennom denne verden helt alene. Dessuten har du så innmari mye kjærlighet i deg. Det flommer over av og til. Igjen og igjen vil du bli skuffa.

 Når jeg begynte å drikke alkohol i tenårene ble det mye drama. Jeg klarte ikke å kontrollere følelsene mine. Det tok meg langt opp i voksen alder å kontrollere inntak og lytte til følelsene mine i denne forbindelse. Alt blir forsterket når jeg drikker. Jeg kan bli veldig happy og ha det utrolig gøy, men jeg kan også bli sint og lei meg. Det er sjelden noen mellomting. Jeg kan derfor fint avstå fra å drikke i sosiale sammenhenger nå. Jeg prøver å lytte til hvordan jeg har det først. Altså ingen god idé å drikke hvis jeg har en dårlig dag. Men det gjelder vel egentlig for de fleste. 

Jeg har alltid følt meg sterkt tiltrukket av det som ikke helt kan forklares. Følelsene jeg får av enkelte steiner, skjell, mystiske bokser/kister, ritualer, oljer med deilige dufter, massasje, energier fra folk (gode, riktignok), steder og ting. 

Mitt første minne om dette er en konkylie som besteforeldrene mine hadde. Bestefaren min, bestepappa, sa at hvis jeg la øret mitt inntil konkylien og lyttet så kunne jeg høre havet. Det var helt magisk for meg.

Jeg kunne gå gjennom trolsk skog, eller ri på hesteryggen, og føle meg så i ett med naturen. Føle at det var magi og trolldom rundt meg. Jeg elsket å lese bøker om nettopp dette, og om kloke damer som laget medisiner av urter og planter, som så og senset noe andre ikke gjorde. 

Men det jeg egentlig ville litt frem til her, er at det er faktisk en trøst å vite at jeg ikke er alene om ha det sånn. Sansene kjennes så innmari sterke iblant. Følelsen av håpløshet når jeg ønsker å hjelpe noen, men kanskje ikke klarer det, er ødeleggende og utmattende. Jeg skulle ønske jeg kunne møtt en sjelevenn, som bare VET hvordan jeg har det av og til, og som er der for meg, sammen med meg - sånn på fast basis. Det har jeg til gode. Men bare denne tanken på at det er flere som meg, at jeg ikke er unormal eller gal i hodet, schizofren eller bipolar, ja, den hjelper.