Empati uten grenser

  En sjelden gang i blant har jeg møtt på noen som bare har forstått meg. Just like that. Det har vært en lettelse å finne "likesinnede". Det har gitt meg troen på at jeg ikke er alene. Dessverre har det alltid vært sånn at alle disse "likesinnede" også har andre skjebner i livet. De er for gode til å bli på et sted for lenge av gangen og må fly videre til neste blomst for å spre litt av sin vakre energi videre. Om de er empater eller ikke, disse andre jeg har møtt, vet jeg ikke. For dette med at jeg er empat er ganske nytt for meg. Noen av de har nok vært det, når jeg ser tilbake. Det har uansett vært vondt å måtte skilles fra disse nydelige menneskene som jeg har delt noe, om enn bare et øyeblikk, med.  Til tider har jeg følt meg ganske ensom. Selv med folk rundt meg, men også i perioder hvor jeg isolerer meg for lenge. For jeg gjør det. Jeg elsker, jeg mener det virkelig, elsker mitt eget selskap. Jeg kjeder meg så og si aldri. Det er nok av ting å finne på, men ...

  Helt fra jeg var ei lita jente har jeg fått høre at jeg er så følsom, overfølsom, ekstremt sensitiv og nærtakende. Det var så lett å erte meg. Få meg sint. Det var visst morsomt det. Sinnet jeg viste var egentlig et uttrykk for at jeg ble lei meg. Jeg ble såret. Sinnet gikk over i gråt. Forvirringen var total. For meg.  Alle reagerte jo med litt vantro og latter, fordi jeg var så følsom . Reaksjoner på mitt følelsesregister har fulgt meg overalt gjennom livet.   Selv som barn hadde jeg behov for å trekke meg tilbake, jeg søkte det å være alene. Jeg kan huske at jeg satt på rommet mitt - som jeg elsket mitt eget rom. Der kunne jeg sette kassetten i kassettspilleren og bare lytte. Bare være. Jeg kunne leke i timevis med dukkene mine, eller bare ligge og titte opp i taket. Eller jeg kunne henge i favoritt-treet mitt ute i hagen. Sammen med bamsen min. Eller gå ned i stallen og bare stå inntil hesten, eller legge meg ned på gulvet sammen med hunden vår og kjenne de var...

 Mange inntrykk. Stress og uro. Negativitet og toksiske folk. Umenneskelige krav til prestasjon og tilstedeværelse. Er jeg for sensitiv ? Eller for nærtakende ?   Glede og kjærlighet er overveldende følelser. Det samme er skuffelse, sinne og tristhet. Intenst. Slitsomt. Utmattende. Tårene kommer lett. Hjertet gjør vondt.   Et stille rom. Et avbrekk fra verden. En bok. En tom strand eller skog. Batteriene lades. Utmattelsen går over. For en stund.   En runddans som aldri tar slutt. Forventningspress og høye krav. Disse andre som aldri aldri aldri gir det samme tilbake. Tillitsbrudd og usikkerhet. Uklar tale og manipulasjon.   Den berømte veggen treffer hardt. Selvransakelse er på sin plass. Er jeg egentlig god nok? Har jeg egentlig gjort så godt jeg har kunnet? Kunne jeg gitt mer? Sett mer? Vært mer?   Jeg har gitt alt. Alt. Nå er det ikke mer å gi. På en lang lang stund. Sårene må heles nå. Det gjør de...