Å vokse opp som empat

 

Helt fra jeg var ei lita jente har jeg fått høre at jeg er så følsom, overfølsom, ekstremt sensitiv og nærtakende.

Det var så lett å erte meg. Få meg sint. Det var visst morsomt det. Sinnet jeg viste var egentlig et uttrykk for at jeg ble lei meg. Jeg ble såret. Sinnet gikk over i gråt. Forvirringen var total. For meg. 

Alle reagerte jo med litt vantro og latter, fordi jeg var så følsom. Reaksjoner på mitt følelsesregister har fulgt meg overalt gjennom livet.  Selv som barn hadde jeg behov for å trekke meg tilbake, jeg søkte det å være alene. Jeg kan huske at jeg satt på rommet mitt - som jeg elsket mitt eget rom. Der kunne jeg sette kassetten i kassettspilleren og bare lytte. Bare være. Jeg kunne leke i timevis med dukkene mine, eller bare ligge og titte opp i taket. Eller jeg kunne henge i favoritt-treet mitt ute i hagen. Sammen med bamsen min. Eller gå ned i stallen og bare stå inntil hesten, eller legge meg ned på gulvet sammen med hunden vår og kjenne de varme, trygge dyrekroppene som virket som de senset akkurat hva jeg trengte der og da. Bare noen som var der og ikke krevde noe.

Jeg var mye frustrert. Det var vanskelig å sette ord på hva jeg følte når følelsene ble så sterke. Jeg ble lett rørt, av filmer, sanger, taler, handlinger. Jeg kunne føle glede og kjærlighet så sterkt at jeg følte at jeg kunne eksplodere. 

Veien "fra himmel til helvete" var aldri særlig lang. Gjennom ungdomstiden følte jeg meg av og til gal. Jeg hadde en lang periode hvor jeg følte mye på dette, at følelsene mine skiftet så brått. Jeg var mye sint, spesielt når jeg var 13-15. Oftest sint når jeg opplevde urettferdighet, mot meg selv, men også mot andre. 

Jeg satte enormt høye krav til vennene mine, fordi jeg var ekstremt lojal selv og kravene jeg satte til meg selv var aller høyest. Rommet mitt hjemme ble en base, alle kom dit. Det var stort sett bare fint, men av og til ble jeg utmattet. Da søkte jeg tid for meg selv. Jeg tror det var når jeg ikke fikk det behovet dekket, at det ble for mye for meg. De som det gikk utover da var jo min nærmeste familie. Samtidig som de, uten å vite det, kanskje av og til var de som trigget det. Ingen av oss visste jo at behovet mitt for skjerming var reellt. 

Når dette er sagt, så var det også tid sammen med familie og venner som gav meg energi. Følelsen av å bli omringet av kjærlighet er utrolig god. Jeg følte jo aldri at jeg fikk nok kos eller nærhet. Selv om jeg sikkert fikk masse. 

I min sinteste periode tok mamma meg med til en homeopat. Her møtte jeg en nydelig dame som jeg fikk lette hjertet mitt for. Jeg fikk også en homeopatmedisin med et rituale jeg skulle gjøre når jeg tok den. Den skulle jeg ta når jeg kjente på vonde følelser eller når som helst jeg følte behov for å puste litt (opptil 2 ganger om dagen). Den tiden det tok meg å ta denne medisinen, gav meg tid til å reflektere over hva som skjedde med meg, roe meg ned og gi meg selv et lite pusterom. Det hjalp  meg nok igjennom en tøff periode. Jeg er veldig takknemlig for at mamma så dette, fulgte sin magefølelse og skjønte behovet mitt for å bli møtt av en trygg og forståelsesfull voksenperson som ikke var familie, lærer eller venn. 

Du kan kanskje si at det var en liten døråpner, et lite glimt, av en verden med alternativ behandling. 

Jeg skal fortelle mer om min erfaring med denne verdenen neste gang.